MIFF støtter jødenes rett til et eget land og vi vil advare mot konsekvensen av Willy Kalsås sitt syn. Her fra opprettelsen av lokallaget. Foto: Jakob Enerhaug

Lesarbrev: Med Israel for fred - svar til Willy Kalsås

Willy Kalsås kommenterer i et leserinnlegg på osogfusa.no 25. september opprettelsen av Bjørnafjorden MIFF. Vi takker for innlegget som til fulle beviser behovet for et slikt lokallag. Alt han skriver er historiske og faktiske feil.

Publisert: 26.09.2019 11:23 Sist oppdatert: 13:31

MIFF applauderer ikke «ein stat som okkuperer eit anna folk sitt landområde», som Kalsås påstår. Det har historisk ikke vært noe land som heter Palestina, men et landområde, de siste 400 år fram til 1917 under det Osmanske styre – det som nå er Tyrkia. I Koranen kalles det «Jødenes land», og i 1850 var flertallet av innbyggerne i Jerusalem jøder.

Paristraktaten av 1919 gav utgangspunkt for prinsippet «hvert folk sitt land», og San Remo-avtalen som ble signert i 1920 sikret jødene et hjemland. I utgangspunktet det som i dag er Israel og Jordan. Dette samtidig som Syria, Libanon og Irak ble opprettet som arabiske stater. Det som kalles Palestina var da tynt befolket med ca. 600.000 mennesker bestående av en rekke forskjellige grupper, jøder, arabere, arameere, drusere, beduiner m.fl.

Traktaten som gav jødene dette som hjemland, ble senere verifisert av Folkeforbundet i 1922 og tiltrådt av USA. Dette er gjeldende folkerett.

Noe senere ble Jordan opprettet for arabere. Hele området (77% av totalen) på østsiden av Jordanelven.

Det er utkjempet fire kriger

Alle krigene er påført av arabiske naboland mot Israel. I Den første arabiske-israelske krig (1948-1948) ble «Vestbredden» okkupert av Jordan. I Seksdagerskrigen i 1967, 19 år seinere, ble området tatt tilbake. På disse 19 årene ble alle jøder kastet ut av området, og etter 1967 har mange ønsket å flytte tilbake. Muslimske land bruker betegnelsen «okkupasjon» for tidligere muslimske område som ikke lenger er det. I deres øyne gjelder dette hele Israel.

Man har fått med FN, med alle oljeavhengige vestlige land, til å fordømme jødenes overtakelse av Judea og Samaria, den såkalte «Vestbredden». Det opprører tydeligvis Kalsås at det kommer jødiske bosettere dit. Fire prosent av folket der er jøder. Hvorfor skal jødenes kjerneområde fra uminnelige tider nå gjøres fritt for jøder?

Flere norske medier gjentar at dette er brudd på internasjonale avtaler og traktater, men ingen av dem sier hvilke. Fordi de ikke finnes. Genèvekonvensjonene? De som sier det, må lese bedre. Fredsavtalen med Jordan fra 1995? Her omtales alt land vest for Jordanelven som Israelsk område. Oslo 1 fra 1993 og Oslo 2 fra 1995? Dette veikartet for fred er oppfylt punkt for punkt av Israel, men brutt gang på gang av palestinske ledere.

Eksempel Fase 1: At områdene ble overgitt palestinske myndigheter. Det gjelder Gaza, Ramallah, Jenin, Nablus, Hebron, Betlehem, Jeriko og ca. 400 mindre byer og landsbyer. Disse områdene er fortsatt «jøderene».

Fikk Israel fred?

To store intifadaer, to Gazakriger, flere tusen terrorangrep fra «Vestbredden» som har krev over 2.000 liv. Terrorangrep gjorde at man måtte lage et sikkerhetsgjerde – noe som heldigvis resulterte i at terrorangrep nærmest helt opphørte. I 2009 ble Abbas endog tilbudt full kontroll over hele Judea og Samaria, og tilbakevending av 150.000 arabiske flyktninger, men sa nei, for betingelsen var å anerkjenne Israel som jødisk stat.

En stat for både arabere og jøder

«Staten Israel vil vere ein rein jødisk stat», skriver Kalsås videre. Faktum er at det bor 1,7 millioner arabere i Israel. Omtrent hver femte israeler er araber, muslim, kristen og druser. Arabernes frihet og likhet er beskyttet av israelsk lov. Uavhengighetserklæringen i Israel fra 1948 viser full sosial likhet uansett religion, rase eller kjønn. Alle etniske og religiøse grupper skal være sikret representasjon i alle institusjoner til alle etniske og religiøse grupper.

Israels lov beskytter ikke bare arabere, men også homoseksuelle, kvinner og andre sårbare grupper. De har ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og rett til å være uenige. Det er en arabisk dommer i den israelske Høyesteretten. En annen arabisk dommer dømte Israels tidligere president Moshe Katsav til fengsel for voldtekt. Men det virkelige sensasjonelle med dette var at det ikke var noen sensasjon i Israel at dommeren var en araber.

Mer enn 40 prosent av legene ved sykehusene i Israel er arabere. Det er arabiske fotballspillere på landslaget og i alle toppklubbene. En rekke topp-professorer er arabere. Mer enn ti medlemmer av Knesset er arabere. De bruker det til å angripe politikken i Israel, ofte meget sterkt.

Det finnes 57 muslimske land. Disse er nærmest «jøderene» – ja, i enkelte av dem kan ikke engang jødiske turister mellomlande. Det finnes en jødisk stat. Det opprører tydeligvis Kalsås. Ja, det synes som Kalsås helst vil utslette dette landet. Jødene skal nektes å ha et eget land i området hvor de faktisk har røtter mer enn 3.500 år tilbake i tid.

MIFF støtter jødenes rett til et eget land og vi vil advare mot konsekvensen av Kalsås sitt syn. Historien viser med all tydelighet hva som skjer når jødene ikke har kunnet forsvare seg. Det jødisk folk må nødvendigvis være i live for å kunne leve i fred, og det jødiske folk har rett på en stat.