Keys:Nyhende

Lesarbrev: En lekeplass for alle!

Hvor fint hadde det ikke vært om vi kunne fått på plass en lekeplass for alle, hvor alle familier, uansett utfordringer, kan ha et naturlig samlingspunkt for å diskutere småbarnslivets berg og dalbane, mens poden eller podinnen utfordrer seg selv, uten hindring på lekeplassen?

AV
Publisert
Oppdatert:

Odin het han. En gang på tidlig 1900-tallet fikk han hyre på en båt, den unge mannen steg ivrig ut på dekk og vinket farvel til venner og familie. Men så forsvant skipet der ute på havet et sted. Etter en tid fant man en livbåt vuggende i bølgene langs kysten av England, dets passasjerer bundet fast, omkommet.

Odin var blant dem. Ingen hadde noen klare svar på hva som egentlig hadde hendt, og tilbake satt en knust enke, alene med barna.

Min tante er en ivrig slekstforsker, hun graver seg ned i århundrer av historie som krysser landegrenser med den største selvfølge, og som brer seg ut over fjell og daler, by og land. Hun finner mye, og hva nå enn oddsene var for det, så fant hun en dag Katrine, Odins oldebarn. «Dere må møte henne», sa min tante, på en måte som ikke ga rom for protester, så vi gjorde det.

Etter mangfoldige år var atter Odin og hans søster, min oldemor, samlet. Om ikke annet så i det minste i blodet og ånden.

Katrine har en lidenskap for mye, deriblant barn og deres ve og vel. Hun har et tantebarn med spesielle behov, og rullestolen er et middel som behøves i hverdagen. Som den gode tanten hun er, tok Katrine tak når hun oppdaget at det ikke var plass til tantebarnet på lekeplasser i byen. Hun skriver om det og hun opplyser om behovet, og hun åpner øynene til dem som ikke er klar over problemet, nemlig at barn holdes utenfor fellesskapet på lekeplassen, da det ikke er noen lekeapparater tilpasset barn i rullestol.

Jeg begynte å se nærmere etter. Var det ikke mange barn med rullestol her i Bjørnafjorden kommune også?

Jeg begynte å snakke med folk om det. Noen lo og kunne ikke forstå hva disse barna hadde å gjøre på en lekeplass, det var jo bare tullball, skulle man drive å bakse dem opp på en disse liksom?

Andre igjen tente på tanken.

Det finnes tilpassede lekeapparater til barn med spesielle behov, apparater de kan bruke alene og apparater som barn, enten de er i rullestol eller ikke, kan bruke sammen i fellesskap. Og hvorfor stoppe der?

La oss også finne lekeapparater som er tilpasset barn med synsvansker, og/eller har utfordringer med hørselen. Hvor fint hadde det ikke vært om vi kunne fått på plass en lekeplass for alle, hvor alle familier, uansett utfordringer, kan ha et naturlig samlingspunkt for å diskutere småbarnslivets berg og dalbane, mens poden eller podinnen utfordrer seg selv, uten hindring på lekeplassen?

Det er et innviklet nettverk som kobler oss mennesker sammen, noen tråder brer seg mykt utover uhindret, mens andre har store eller små knuter, andre igjen er løse - kuttet av og glemt i tiden. Oddsene for at min tante skulle dumpe borti Katrine var ikke så store, men det skjedde, og med dette møtet fikk jeg et glimt inn i en annen hverdag, dette er ikke en selvfølge.

Det er gjennom slike møter mellom mennesker at øyner åpnes for hverandres utfordringer og behov. La oss sørge for at alle er inkludert, at vi får et sterkere fellesskap, at oddsene for å treffes og å starte en samtale blir små. La også lekeplassen bli en arena hvor alle kan møtes, uavhengig av bakgrunn og utfordringer.

Alle disse små fortjener en fremtid hvor de er inkludert i det store fellesskapet, og at de ikke blir hindret i å kunne ta valg andre tar for gitt, dette gjelder også på lekeplassen.

Torill Keys

Listekandidat for AP


Kommentarar frå lesarane

Her kan du fritt koma med synspunkt og informasjon. Me krev fullt namn. Då blir det meir interessant for andre å lesa det du skriv. Trakassering, truslar, hatske meldingar eller reklame er ikkje godteke på osogfusa.no. Falske profiler blir utestengde. Ver sakleg og vis respekt når du kommenterer.

Vil du ha nyheitsbrev frå Os & Fusaposten?

* må fyllast ut